om å drømme

jeg drømmer en del, ofte om tilsynelatende tilfeldige personer, hendelser, steder, jeg husker dem når jeg våkner, men idet dagens inntrykk trenger på, trenger det også bort det jeg husker av drømmene mine. de er ofte helt nøytrale, svært sjeldent mareritt, og like sjeldent glade, de er bare små drypp fra underbevisstheten min som bearbeides på en rolig og behagelig måte under nattens løp. men i natt var det annerledes. jeg hadde en lang og virkelighetsnær drøm, om henne, jeg har ikke sett henne siden påsken, likevel opplevdes hun som så ekte og så nær, i drømmen hadde hun (patetisk nok for min underbevissthet) endelig bedt meg ut på rødvin, og (enda mer patetisk) bestemt seg for å kline med meg (herregud). å se henne i bilder fra underbevisstheten min, så detaljert, alt fra svake fregner over nesen hennes, hvordan hun har lagt sminken over øyenlokkene, den skjeve hjørnetannen hennes og knokene i de små hendene hennes, det var så nært at jeg var overbevist om at det var ekte, langt inn i oppvåknelsen, skuffelsen idet realiteten trengte seg gjennom drømmene mine var slående, likevel holdt det meg ikke fra å kjenne forelskelsen der, i brystet, som noe varmt og nybakt ved hjerteroten, tanken på henne, hvor nydelig hun her, hele formiddagen, som et sug innover i meg, skulle ønske jeg kunne sagt til deg, du er så fin du er så fin du er så fin.

lørdag

jeg våkner, mamma roper at det er frokost, jeg trekker på meg noen klær som ligger på gulvet ved senga, de er kalde mot huden, jeg har vært for varm om natta, jeg har vært klam og luften utfor dyna pakker seg om meg. vi spiser og ler og pappa stryker lillesøsteren min på armen, jeg føler meg både glad og trist samtidig, fordi jeg tenker litt på henne, lurer på hva hun gjør nå og det stikker i meg, og jeg tenker på hvor god og fin hun er, og da savner jeg henne. etter frokost løper jeg ut i sola og vinden, blir varm, og løper av meg savnet som har bygget seg opp i morgentimene, jeg kjenner at det preller mer av, og blir i en håndterbar størrelse, jeg tenker at det kommer til å gå bra. jeg dusjer og setter meg i sola og leser, og jeg nyter hvert sekund, det føles som luksus, og jeg drar til mormor og morfar etterpå og det er så godt å se dem, klemme dem, prate med dem, høre når de forteller om hvordan alt var før, og hvordan alt er nå. idet jeg kommer hjem sender jeg R en melding om vi skal gå en tur, ti minutter etter står hun i oppkjørselen vår og vi kjører ned til vannet, og det jeg liker så utrolig godt med R er at hun er så ærlig og direkte, hun har levd og følt og tenkt og opplevd så mye og det er en berikelse å få snakke med henne, hun forteller meg om hennes sorg, jeg forteller om min. men mest av alt snakker vi om hvordan vi skal gå frem, tenke, håndtere, hun sier at du kan ikke stå stille i mål og vente på å bli skutt på, du må løpe mot ballen, det er det en må i livet også, ikke stå og være redd, løpe mot. bare tanken på dette gjør det lettere å tenke at jeg skal greie meg i oslo til høsten, jeg må bare gå mot det, ta kontroll, hive meg inn i det. R vet, R forstår. R kan gråte når hun ser lyset skinne gjennom de grønne bladene fordi det er så fint. hun slipper meg av på veien utfor huset vårt, og jeg synes det ser så mørkt ut der inne, tenker at kanskje mamma, pappa og lillesøster har gått en tur de også, og blir veldig skuffet, fordi tanken på å være alene i huset til de kommer føles uoverkommelig, men idet jeg låser meg inn sitter alle i sofaen og ser fotballkamp og jeg blir så glad at jeg føler jeg nesten ikke greier å skjule det. jeg er så glad.

hjem

grytidlig tirsdag morgen stod jeg opp av sengen, kledde meg, så utover byen og tenkte på hvor stille den var, bare noen timer tidligere hadde basketballbanen og parken utfor der jeg bor vært fylt av skrålende og glade mennesker, jeg har sovnet til gutterop og jentelatter,  hver kveld i hele mai, hele mai har vært den varmeste måneden på hundre år, det er ikke rart at alle er ute hele natta, og det er bare jeg som er våken klokka ti over seks og ser utover et sovende oslo. jeg skal endelig hjem. etter å ha lukket kofferten, smørt niste og tatt ut søpla, går jeg mot trikkestoppet, alt jeg kan høre er lyden av min egen trillekoffert, lyden smeller oppover og frem og tibake blant bygårdene, det har allerede begynt å bli varmt, og jeg får en følelse av at det er nå det hele begynner, oslosommeren, og det er nå jeg drar hjem. jeg får en blandet følelse av dette, å forlate noe vakkert som er i demring, jeg får lyst til å være en del av det, være ute hele dagen og hele natta, sykle til bygdøy og huk, henge på tjuvholmen og se på båtene, ligge i slottparken sofienbergparken tøyenparken fengselsparken, spise på illegal eller munchies, kjøpe is på bunnpris, takfester og bakgården på dattera. samtidig føler jeg en enorm lettelse over at jeg slipper å være her, det har vært så vondt å være her når jeg nesten ikke har hatt noen å være med eller prate med, og dem jeg har vært med eller prata med har enten gjort meg lei meg eller sint, jeg begynner sakte men sikkert å innse at det er jeg som er problemet og ikke dem, og at jeg er generelt sint og trist, og at samvær med andre bare setter følelsene i en kontekst fremfor å flyte rundt når jeg er alene.
jeg står på olaf ryes plass, jeg står på perrongen på oslo s, jeg står foran gaten på gardermoen (samme gate jeg to uker tidligere hang gråtene og hyperventilerende over en stol samtidig som jeg planla å fly til en annen by for å fri til noen men heller dro hjem til mamma og pappa), jeg flyr og gråter når jeg ser havet og fjellene, pappa henter meg og kysser meg på hodet, kjører meg hjem, mamma står klar på trappa, klemmer meg, de har gjort grillen klar i hagen, det ser ut som om det er hundre tusen krukker med forskjellige blomster på terassen og det er så vakkert, det lukter røyk og søtt fra gresset, det er varmt og det blåser og jeg kjenner den første genuine glede på veldig lenge, og jeg kommer på de ordene jeg leste for veldig lenge siden, de ramler bare ned i meg uten at jeg vet hvorfor;
audi
vice
tace