hjem

grytidlig tirsdag morgen stod jeg opp av sengen, kledde meg, så utover byen og tenkte på hvor stille den var, bare noen timer tidligere hadde basketballbanen og parken utfor der jeg bor vært fylt av skrålende og glade mennesker, jeg har sovnet til gutterop og jentelatter,  hver kveld i hele mai, hele mai har vært den varmeste måneden på hundre år, det er ikke rart at alle er ute hele natta, og det er bare jeg som er våken klokka ti over seks og ser utover et sovende oslo. jeg skal endelig hjem. etter å ha lukket kofferten, smørt niste og tatt ut søpla, går jeg mot trikkestoppet, alt jeg kan høre er lyden av min egen trillekoffert, lyden smeller oppover og frem og tibake blant bygårdene, det har allerede begynt å bli varmt, og jeg får en følelse av at det er nå det hele begynner, oslosommeren, og det er nå jeg drar hjem. jeg får en blandet følelse av dette, å forlate noe vakkert som er i demring, jeg får lyst til å være en del av det, være ute hele dagen og hele natta, sykle til bygdøy og huk, henge på tjuvholmen og se på båtene, ligge i slottparken sofienbergparken tøyenparken fengselsparken, spise på illegal eller munchies, kjøpe is på bunnpris, takfester og bakgården på dattera. samtidig føler jeg en enorm lettelse over at jeg slipper å være her, det har vært så vondt å være her når jeg nesten ikke har hatt noen å være med eller prate med, og dem jeg har vært med eller prata med har enten gjort meg lei meg eller sint, jeg begynner sakte men sikkert å innse at det er jeg som er problemet og ikke dem, og at jeg er generelt sint og trist, og at samvær med andre bare setter følelsene i en kontekst fremfor å flyte rundt når jeg er alene.
jeg står på olaf ryes plass, jeg står på perrongen på oslo s, jeg står foran gaten på gardermoen (samme gate jeg to uker tidligere hang gråtene og hyperventilerende over en stol samtidig som jeg planla å fly til en annen by for å fri til noen men heller dro hjem til mamma og pappa), jeg flyr og gråter når jeg ser havet og fjellene, pappa henter meg og kysser meg på hodet, kjører meg hjem, mamma står klar på trappa, klemmer meg, de har gjort grillen klar i hagen, det ser ut som om det er hundre tusen krukker med forskjellige blomster på terassen og det er så vakkert, det lukter røyk og søtt fra gresset, det er varmt og det blåser og jeg kjenner den første genuine glede på veldig lenge, og jeg kommer på de ordene jeg leste for veldig lenge siden, de ramler bare ned i meg uten at jeg vet hvorfor;
audi
vice
tace