om å drømme

jeg drømmer en del, ofte om tilsynelatende tilfeldige personer, hendelser, steder, jeg husker dem når jeg våkner, men idet dagens inntrykk trenger på, trenger det også bort det jeg husker av drømmene mine. de er ofte helt nøytrale, svært sjeldent mareritt, og like sjeldent glade, de er bare små drypp fra underbevisstheten min som bearbeides på en rolig og behagelig måte under nattens løp. men i natt var det annerledes. jeg hadde en lang og virkelighetsnær drøm, om henne, jeg har ikke sett henne siden påsken, likevel opplevdes hun som så ekte og så nær, i drømmen hadde hun (patetisk nok for min underbevissthet) endelig bedt meg ut på rødvin, og (enda mer patetisk) bestemt seg for å kline med meg (herregud). å se henne i bilder fra underbevisstheten min, så detaljert, alt fra svake fregner over nesen hennes, hvordan hun har lagt sminken over øyenlokkene, den skjeve hjørnetannen hennes og knokene i de små hendene hennes, det var så nært at jeg var overbevist om at det var ekte, langt inn i oppvåknelsen, skuffelsen idet realiteten trengte seg gjennom drømmene mine var slående, likevel holdt det meg ikke fra å kjenne forelskelsen der, i brystet, som noe varmt og nybakt ved hjerteroten, tanken på henne, hvor nydelig hun her, hele formiddagen, som et sug innover i meg, skulle ønske jeg kunne sagt til deg, du er så fin du er så fin du er så fin.