lørdag

jeg våkner, mamma roper at det er frokost, jeg trekker på meg noen klær som ligger på gulvet ved senga, de er kalde mot huden, jeg har vært for varm om natta, jeg har vært klam og luften utfor dyna pakker seg om meg. vi spiser og ler og pappa stryker lillesøsteren min på armen, jeg føler meg både glad og trist samtidig, fordi jeg tenker litt på henne, lurer på hva hun gjør nå og det stikker i meg, og jeg tenker på hvor god og fin hun er, og da savner jeg henne. etter frokost løper jeg ut i sola og vinden, blir varm, og løper av meg savnet som har bygget seg opp i morgentimene, jeg kjenner at det preller mer av, og blir i en håndterbar størrelse, jeg tenker at det kommer til å gå bra. jeg dusjer og setter meg i sola og leser, og jeg nyter hvert sekund, det føles som luksus, og jeg drar til mormor og morfar etterpå og det er så godt å se dem, klemme dem, prate med dem, høre når de forteller om hvordan alt var før, og hvordan alt er nå. idet jeg kommer hjem sender jeg R en melding om vi skal gå en tur, ti minutter etter står hun i oppkjørselen vår og vi kjører ned til vannet, og det jeg liker så utrolig godt med R er at hun er så ærlig og direkte, hun har levd og følt og tenkt og opplevd så mye og det er en berikelse å få snakke med henne, hun forteller meg om hennes sorg, jeg forteller om min. men mest av alt snakker vi om hvordan vi skal gå frem, tenke, håndtere, hun sier at du kan ikke stå stille i mål og vente på å bli skutt på, du må løpe mot ballen, det er det en må i livet også, ikke stå og være redd, løpe mot. bare tanken på dette gjør det lettere å tenke at jeg skal greie meg i oslo til høsten, jeg må bare gå mot det, ta kontroll, hive meg inn i det. R vet, R forstår. R kan gråte når hun ser lyset skinne gjennom de grønne bladene fordi det er så fint. hun slipper meg av på veien utfor huset vårt, og jeg synes det ser så mørkt ut der inne, tenker at kanskje mamma, pappa og lillesøster har gått en tur de også, og blir veldig skuffet, fordi tanken på å være alene i huset til de kommer føles uoverkommelig, men idet jeg låser meg inn sitter alle i sofaen og ser fotballkamp og jeg blir så glad at jeg føler jeg nesten ikke greier å skjule det. jeg er så glad.